Vandrer over tåkehav

Caspar David Friedrich, født i Greifswald i Svensk Pommern i 1774, død i Dresden i 1840. Vandrer over tåkehav, malt før1818. Olje på lerret, 98,4 x 74,8 cm. Hamburger Kunsthalle.

Side 100 i Spenn 2.

 

Bildetypen med den ryggvendte figuren blir alminnelig i landskapsskildringer mot slutten av 1700-tallet. Figuren kan oppleves som en poengtering av landskapet som et objekt for meditasjon og refleksjon. Naturen er den store læreboka som mennesket kan lese alt ut av. I Friedrichs bilder spiller landskapet ofte rollen som et symbol for uendeligheten. En uendelighet mennesket hos Friedrich kan møte med en stoisk ro, som mannen på bildet.

Figurens stilling har vært forbundet med en konvensjonell stilling i heroiserende minnesmerker, og har vært knyttet til at Friedrich kan ha ønsket å antyde at mannen på bildet er avdød. Bildet har vært tolket som et uttrykk for en patriotisk stemning der mannen reflekterer over fedrelandet og dets skjebne. Friedrich var politisk konservativ og en beundrer av Gustav IV, som var en alliert i kampen mot Napoleon.

Friedrich var en motstander av den sekularisering som ble forbundet med den franske stat. Hans kunst er gjennomstrømmet av religiøse impulser og det er vanlig å tolke inn religiøs symbolikk i bildene. Den nitide gjengivelsen av detaljer i naturen kan man se som et uttrykk for den romantiske forestillingen om at selv i det minste fragment av naturen åpenbarer det seg en guddommelig orden som binder alt sammen til en helhet. Menneskets følelsesmessige opplevelse av et landskap vitner om en evne til innlevelse i naturen som bringer mennesket i kontakt med det guddommelige. En estetikk der mikrokosmos speiler et makrokosmos og menneskets observasjon og innlevelse i naturen blir en døråpner for innsikt i en høyere metafysisk orden, er typisk for romantikken og spiller en avgjørende rolle for den videre utviklingen av 1800-tallets landskapskunst.

Friedrich hadde også betydning for norsk kunst gjennom sitt nære vennskap med Johan Christian Dahl. Da Friedrich etter mange tiårs glemsel ble trukket fram igjen mot slutten av 1880-tallet, skjedde det gjennom den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert. 

 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.09.2007

© Cappelen Damm AS