Dante og Virgil i Inferno

Eugène Delacroix, født i Charenton Saint Maurice i 1798, død i Paris i 1863. Dante og Virgil i Inferno, 1822. Olje på lerret, 189 x 246 cm. Musée du Louvre, Paris.
Se side 98 i Spenn 2.

 

Da bildet Dante og Vergil i Inferno ble utstilt på Salonen i 1822, vakte det oppsikt, og det ble innkjøpt av staten. I likhet med en rekke av de mest radikale kunstnerne på 1800-tallet kom Delacroix fra en velstående familie. Den økonomiske uavhengigheten bidro til at han som ung ble skolert i klassikerne og fikk en intellektuell ballast som gjorde ham til en av 1800-tallets mest intellektuelle kunstnere. En slik bakgrunn finner vi for øvrig hos flere av de mest betydelige og radikale franske kunstnerne, blant andre Courbet, Manet og Cezanne. Delacroix vant priser på skolen for sine oversettelser fra latin og gresk i 1813 og 1814. Han hentet ofte stoff til sine malerier fra litteraturen. Det er altså ingen motsetning mellom det å hente motiver fra den klassiske arven og det å legge vekten på individuell frihet og kreativitet hos denne kunstneren, som regnes som romantikkens fremste maler i Frankrike. I tillegg til klassikerne var han godt skolert i tysk og engelsk litteratur, og han hadde også selv litterære ambisjoner. Utenom den betydningen Goya og Géricault hadde for hans utvikling, var det samtidige engelske maleriet viktig for ham.

Delacroix tar utgangspunkt i Dantes Den guddommelige komedien, 28. sang, der Dante og Virgil befinner seg i en båt på elva Styks. Foruten de to er fergemannen i båten som er omgitt av fortapte sjeler. Noen forsøker forgjeves å komme seg ombord. I bakgrunnen ser vi flammene fra byen Dis i Helvete. Delacroix holder seg altså i bildet tett på teksten. De to poetene er malt ut fra kjente framstillinger av dem i renessansemalerier. Komposisjonen hviler på bildeformatets kryssende diagonaler kombinert med en oval som binder sammen alle figurene i en felles rytmisk bevegelse. Denne bevegelsen kan oppfattes som et ornament. Alt er malt i den samme urolige og oppløste maner. Formen i bildet spiller ut mot hverandre klassisismens betoning av geometri og orden i komposisjonen og romantikkens betoning av organisk form og kaos i selve måten bildet er malt på. Gjennom denne foreningen av motsetninger når Delacroix fram til den spenningsfylte helheten som kjennetegner hans store komposisjoner.  

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 01.10.2007

© Cappelen Damm AS