Tredje mai 1808

Francisco De Goya y Lucientes, født i Fuendetos i 1746, død i Bordeaux i 1828). Tredje mai 1808, 1814. Olje på lerret, 267 x 406 cm. Museo del Prado, Madrid
Se side 142 i Spenn 2.

 

 

Goya er kanskje den kunstner i verdenskunsten som har skapt de sterkeste bildene av krig og voldsutøvelse. Hans grafiske serie ”Los desastres de la guerra” som består av åtti motiver, skildrer krigen mellom Spania og Frankrike 1808–14. Bildene tar ikke stilling til partene, men skildrer isteden krig som barbari og grusomhet uavhengig av hensikten med krigen.

Napoleon hadde feilbedømt situasjonen og trodde at hans forslag til en ny liberal konstitusjon ville bli møtt med begeistring. Spania hadde ingen borgerlig middelklasse som delte hans syn. Den spanske befolkning var drevet av patriotisme og oppmuntret av kirken som fryktet en sekulær stat, og den sluttet opp under et absolutistisk kongedømme.  

1812 ble det vedtatt en ny spansk konstitusjon som ga håp om en modernisering av det spanske samfunnet i etterkant av krigen. Goya støttet den nye konstitusjonen helhjertet og malte en allegorisk framstilling av den, som nå henger i Nationalmuseet i Stockholm. Goya tilhørte en liberal fløy blant spanske intellektuelle. Da kongedømmet var gjenopprettet i 1814, ble det innledet undersøkelser for å finne ut om Goya hadde samarbeidet med franskmenn. Han malte to bilder som kan tolkes som uttrykk for hans behov for å renvaske seg og erklære sin patriotisme. Goya dro fra Spania i mai 1824 og til Paris, men flyttet videre til Bordeaux høsten 1824.

Vårt maleri er ett av to bilder Goya malte der han ønsket å framstille de mest heroiske øyeblikkene av den spanske motstanden mot Frankrikes forsøk på okkupasjon av Spania. Det ene bildet, ikke gjengitt i Spenn, viser et folkeopprør på Puerta del Sol i Madrid den 2. mai, og det andre viser franskmennenes gjengjeldelse dagen etter. Alle som kunne mistenkes for å ha vært medløpere i opprøre,t ble skutt uten dom. Til høyre står åtte soldater med ryggen til betrakteren. De er skildret som en anonym masse. Foran dem er en kraftig lykt som opplyser ofrene, som er individualisert. Kontrasten mellom undertrykkerne framstilt som en voldsmaskin og de undertrykte som hjelpeløse enkeltmennesker tydeliggjør hvor kunstnerens sympati ligger. Liket som ligger i en blodpøl, strekker armene ut så de danner en form som om han er blitt korsfestet. Korsfestelsestemaet gjentas i figuren i mellomgruppen idet han strekker armene ut i skuddøyeblikket, mens de som venter på henrettelsen vrir seg i angst. En munk folder hendene i bønn idet han synker sammen. I bakgrunnen venter en ny gruppe på å bli skutt. Vi er vitne til et før, under og etter henrettelsen i en syklus av umenneskelig vold. Fjellet som danner bakteppet for henrettelsene er Príncipe Pío, der henrettelsene fant sted. 
    
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.09.2007

© Cappelen Damm AS