Tre ulike framstillinger av Jomfru Maria

Tre ulike framstillinger av jomfru Maria

Se side 14 og 401 i Spenn 2.

Cimabue (Cenni di Pepo), født i Firenze ca. 1240, død i Pisa ca. 1300. Tronende Madonna med engler og profeter, ca. 1280–90. Tempera og gull på tre, 330 x 200 cm. Galleria degli Uffizi, Firenze.
 

Cimabue er nevnt i Dantes Den guddommelige komedien som sin tids ledende kunstner, som ble satt i skyggen av sin elev Giotto (se side 22 og 23 i Spenn vg2). Sammenstillingen av de to kunstnerne er relevant også med tanke på at Giotto bryter med den bysantinske tradisjon som Cimabue fortsatt står i. Konsepsjonen i Cimabues altertavle bygger på bysantinske forbilder som legger vekt på symmetri og stilisering. Bruken av gull i høylyspartiene i folder og draperier for å skape illusjonen av lysreflekser gir en tredimensjonal virkning og vitner også om at arbeidet knytter seg til bysantinsk kunst. Forenklingen og den strenge stilen gir tavlen et monumentalt preg.

Den slanke madonnatypen vitner om en påvirkning fra gotisk kunst. Det er et nytt element som peker bort fra utformingen av rommet slik vi finner det i bysantinsk kunst, og gir et dypere rom for plasseringen av tronen. Slik tronen er utformet, framstår den nærmest som et byggverk solid plantet på jorden. Mer enn å løfte tronen, så viser englene den fram. Cimabues bruk av skyggelegging for å skape romvirkning og den forholdsvis naturalistiske utformingen av de tre apostlene i nedre kant av tronen viser også i retning av den senere utviklingen mot en stadig større grad av realisme i både romoppfatning og gjengivelse av detaljer.

 
Ukjent kunstner: Jomfru Maria med Jesusbarnet, Vallset kirke, Stange kommune.
 

Treskulpturen av Maria med Jesusbarnet er fra ca. 1200. Framstillingen peker tilbake på den samme grunntypen som vi finner i Cimabues maleri. Det understreker at for kunstverk fra denne epoken var det ikke kunstnerens kreativitet, individuelle og originale nyvinninger som stod i første rekke, men funksjonen verket hadde innenfor en kirkelig rituell sammenheng. Det krevde et billedspråk som var innarbeidet og gjenkjennelig og basert på et lite antall motivtyper og symboler. Man kan legge merke til at Jesusbarnet har samme gest i begge verkene; en gest som er en tradisjonell talegest tilbake til antikken. Det skal ikke være tvil om hvem som er den egentlige hovedpersonen i bildeframstillingen.

Kunstproduksjonen gjennom hele middelalderen er helt  knyttet til kirken og utfolder seg innenfor strenge rammer. Man finner ulike individuelle ferdighetsnivåer og at impulser til fornyelse går fra de store sentraene til periferien.

 
Chris Ofili, født i Manchester i 1968. The Holy Virgin Mary, 1996, Saatchi collection,  ødelagt i 2004 i en lagerbrann.
 
Ofili er britisk av nigeriansk opphav. Han henter elementer til sine bilder fra tradisjonell afrikansk kunst, populærkultur og Hip hop. Hans framstilling av Jomfru Maria stiller spørsmålet om hvorfor en framstilling av henne i skikkelse av en europeisk utseende kvinne er mindre provoserende enn en negresse. Da utstillingen ”Sensation”, som viste ung britisk kunst, ble vist i New York i 1999, truet borgermester Rudy Giuliani med å kutte bevilgningene til Brooklyn Museum of Art for å vise dette bildet som han oppfattet som blasfemisk. Det blasfemiske i bildet knyttet Giuliani til bruken av elefantruker som er brukt som støtter maleriet står på. (Disse støttene er ikke reprodusert på bildet i Spenn.) Bildet inneholder også kollasjelementer hentet fra pornografiske magasiner i utformingen av de små svevende vesenene, serafene, foran og omkring Maria og som spiller rollen som symboler for besvangringen. Ofili er inspirert til bruken av elefantruker fra lokale ritualer i Mosambikk, og den inngår i flere av hans arbeider. Innenfor den katolske kirken spiller kultusen rundt Mariafiguren en sentral rolle, og Ofili er selv katolikk. Ofili knytter framstillingen av jomfruen til den afrikanske kulturen og folkegruppen på en måte som bryter med innarbeidede stereotypier. Samtidig hviler selve formen på de innarbeidede typologiene. Slik sett kan man oppleve framstillingen som en aktualisering av billedtypen også med tanke på at det i dag er langt flere tilhengere av kristendommen i den tredje verden enn i Europa, og at man der ofte finner en sammenføring av elementer fra kristendommen med lokale religiøse tradisjoner.
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 08.05.2008

© Cappelen Damm AS